helseorganisasjon, Verdens
Control of the leishmaniases
Report of a meeting of the WHO expert committee on the control of leishmaniases, Geneva, 22 – 26 March 2010. 186 s, tab, ill. Genève: WHO, 2010. Pris CHF 25
ISBN 978-92-4-120949-6
Dette heftet inngår i WHO Technical Report Series (en oppdatering av 1990-utgaven) og er en lærebok for dem som skal planlegge og gjennomføre kontrolltiltak mot leishmaniasis. Kapitlene tar for seg historie, leishmaniasis hos mennesker (med oppdatert fylogeni for de forskjellige leishmaniaartene), diagnose og behandling, omfanget av sykdommen, kontrollstrategier i geografisk perspektiv, organisering av kontroll, internasjonal koordinering, opplæring, forskning og anbefalinger. Bortsett fra rikholdige tabeller er det svært sparsomt med illustrasjoner.
Kapitlet om diagnose og behandling er det mest relevante for leger i Norge: Leismaniasis har mangesidige kliniske bilder, fra enkle kutane lesjoner til svære mukokutane manifestasjoner, og visceral leishmaniasis. Det har tilkommet mye nytt innen hurtigdiagnostikk og terapianbefalinger siden 1990, og pasienter med immunsvikt/hiv innebærer nye problemer.
Noen leishmaniaarter er zoonoser, som Leishmania (Viannia) brasiliensis complex og L mexicana, mens andre har mennesker som smittereservoar, for eksempel L donovani. Vektorene er sandfluer, som i den gamle verden tilhører slekten Phlebotomus, og i den nye verden både Phlebotomus og Lutzomyia, men man vet ikke hvilke, og hvor mange, av de 464 hittil beskrevne neotropiske sandfluearter som kan være vektorer for Leishmania spp., og man har nok langt fra noen fullstendig liste og hvilke pattedyrarter som kan opptre som reservoar.
Det er slående hvor mye man ikke vet om effekten av tradisjonelle kontrolltiltak, som myggnett og spraying med insekticider i hus og på husdyr. Sandfluer biter om ettermiddagen, og innendørs spraying kan ha effekt når det dreier seg om sandfluearter som oppholder seg innendørs, men ellers ikke. Spraying på husdyr og i fjøs kan i verste fall føre til at sandfluene biter menneskene i stedet. Det er holdepunkter for at det å ødelegge smågnagerganger rundt husene kan være effektivt for å redusere steder hvor larvene kan utvikle seg. Kontroll av smittereservoarene er vanskelig. Mennesker kan være smittebærere etter fullført behandling, særlig hivinfiserte individer. Skyting av løshunder har vært forsøkt, men med usikker effekt. Tamhunder må behandles, og kontrolleres, da sykdommen kan blusse opp igjen. Når det gjelder ville pattedyrverter vil også kontrolltiltak komme på tale, men det å skape minst 300 meters avstand fra menneskeboliger til skogen er mer effektivt. Boken vier stor plass til de forskjellige leishmaniaartenes geografiske utbredelse, og forskjeller i integrerte kontrollstrategier som må skreddersys etter hvor man er, både når det gjelder behandling/overvåking, vektorkontroll og eventuelt kontroll av ville vertsdyr.
Ca. 350 millioner mennesker lever i områder hvor leishmaniasis forekommer, og det er ca. to millioner tilfeller og 50 000 – 60 000 dødsfall årlig. Fattigdom øker risikoen for leishmaniasis gjennom trangboddhet, dårlige hus og sanitærforhold, økt hivprevalens, underernæring og ved at fattige ofte bor nær natur og husdyr. I det store perspektivet er det fattigdommen som må bekjempes.